De norske arrangørers miljø- og humanitære fokusering har utviklet seg betydelig de seneste år. Dette følger naturlig bl.a. i forlengelse av økt bevissthet rundt klimasituasjonen.

Foto: Morgan Flament

Bærekraftig kunst
Kunstinstallasjon av Karen Kviltu Lidal, Hove 2008. Kunstneren tok her utgangspunkt i historiene om Hove som det første stedet i Norge hvor poteten ble dyrket frem, altså Hove som jordbrukssted. Installasjonene var også en kommentar til festivalens håp om å være bærekraftig.

Mens vi ved forrige grønne bølge kun fant noen festivaler med plakater av resirkulert papir, er det nå mange forbilledlige aktører der ute. Øyafestivalen må sies å ha ledet an i denne prosessen, hvor bl.a. samarbeidet med Miljøstiftelsen Grip har resultert i to utgaver av den brukervennlige Miljøhåndboken. I tillegg er Hovefestivalen og Canal Street i Arendal med som utviklere av et FN-program for klimanøytrale festivaler, og er faglig i front på dette temaet (www.climateneutral.unep.org). Her har vi altså enorme faglige ressurser hos aktører som deler villig! Siden de mange konkrete tiltakene er beskrevet i bl.a. Miljøhåndboken henviser vi til den vedrørende dette.

Miljøprofilering er altså både en samfunnsnyttig og identitetsskapende aktivitet. Dermed er det perfekt som konsept; med ansvarlighet og stolthet på en gang. Det som ytterligere er bra er at man kan få dokumentert sitt miljøengasjement via diverse sertifiseringsordninger, og slik sett finne enkle måter å kommunisere miljøprofil på. En annen fin identitetsforsterker er slik mange gjør: å koble på lokale lag av Natur & Ungdom, Naturvernfornbundet, Bellona, Fremtiden i våre hender; slik at de blir en del av det operative miljøarbeidet. Nye involverte er både ny kompetanse og nye ambassadører, som bringer historiene og identiteten videre.

Humanitært samarbeid har vi også sett utvikle seg. De fleste har vel fått med seg Frelsesarmeens julekonserter og konserter i forbindelse med tv-aksjonen. Det skjer utallige aktiviteter på lokalt nivå. I slike eksempler er arrangøren et smart middel til å nå ut til flere støttespillere, og vi stiller opp med vår kompetanse for å sette fokus. Vårt lille tips her er å ikke være ukritisk. Husk dine kjerneverdier og still deg alltid spørsmålet: Hvorfor gjør vi dette?

Foruten å gjøre oss til enda bedre arrangører og gi et positivt bidrag til vår organisasjonskultur og vår omdømmehåndtering / merkevarebygging gir en sterk identitet også andre viktige positive effekter. For arrangører gir identiteten oss grunnlag til å inkludere samarbeidspartnere på nye måter. Identiteten vår bidrar også til å forsterke opplevelsen, og skaper et mer fornøyd publikum. Da har vi straks et sikrere arrangement.

Vår solide samarbeidsplattform

Om vi utvikler våre fire identitetsområder på en god måte sitter vi altså med et genialt grunnlag for å gjøre ting sammen med både sponsorer og samarbeidspartnere. Da har vi nemlig klart å lage oss et tydelig bilde av hva vi vil være, og vi har skapt rammer for vår egen lekegrind. Da handler det mest om å være smart, om å formidle sine holdninger med stil, og kose seg med de kreative mulighetene vi har skapt.

Praktisk skolesamarbeid – en stor ressurs!
Deko og arenautvikling er særs velegnede områder for samarbeid med eksterne aktører som videregående skoler og lokale kulturskoler. Disse kan være en utrolig ressurs, men betinger igjen et klart oppdrag fra arrangøren, både med hensyn til innhold, ressursbruk og frister. Noen linjer på videregående rundt i landet har festivalrelaterte prosjekter som sine årlige hovedaktiviteter. I tillegg får man gjerne en hel skole som ens engasjerte ambassadører. Malakoff Rockfestival har tatt dette enda et steg lengre, og er kjent for å være en såkalt Ungdomsbedrift. Ett eksempel til etterfølgelse.

Om en selv er tydelig, er det desto enklere for omverden å innrette seg i forhold til det dere ønsker å være. I beste fall oppnår vi da å bli utfordret av samarbeidspartnere på en måte som passer en selv. Det kan være at f.eks. en miljøorganisasjon dermed klarer å bidra til opplevelsesforsterkning, som galskapsprosjektet som Framtiden i våre hender hadde på Storås, hvor man åpnet verdens første urinkraftverk.

Sponsorer vil også involveres på en bedre måte om de forstår oss godt. Dette betinges av god dialog med dem. Og når de har forstått våre verdier og holdninger, er det mye lettere å være tydelig på hva vi ønsker å oppnå med et samarbeid, og samtidig få respekt for våre egne krav og forventninger. Bare det å forklare at underkommunikasjon i mange tilfeller er mye bedre enn tung logoprofilering, er slikt som ofte krever en helhetlig forståelse av arrangementet. Telenor / Djuice sitt flerårige prosjekt med en utbygd badeøy på Quart fungerer fortsatt som et utmerket eksempel. Her passet initiativet godt med festivalens identitet.
Om vi skaper møteplasser der sponsorer og samarbeidspartnere treffes, kan vi lage svært nyttige fora for videreutvikling av vårt arrangement. Her handler det om at de gis mulighet for «eierskap» / identifisering med arrangementet. Ser de muligheten til profilering på en ønsket måte, kan det både være ekstra kreative og økonomiske ressurser å hente.

Eikerapen Roots Festival har drive-in kino, am-car utstilling, lokalt matmarked, festivalradio 107,5 (litt vrien å få inn mellom fjellene), humanitær kampanje i www.syklertilcuba.com. Her utfordrer de samarbeidspartnere og forsterker opplevelsen.

Som representanter for kulturliv og en sterk frivillig sektor, er det også mange muligheter å samarbeide på tvers av organisasjoner i de forskjellige kommunene. Dette kan være både i forhold til lokalpolitiske forhold, det kan være lokale humanitære initiativ, og det kan være helt på praktisk nivå at man hjelper hverandre i diverse sammenhenger. Også her er vår egen tydelighet, med tilhørende respekt for andre aktører det sentrale premisset. Vi vet aldri når eller hva slags hjelp vi plutselig trenger, og da er det viktig å ha så mange venner som mulig.

Å definere passelig nivå på samarbeidets omfang avhenger av flere faktorer. Vi samarbeider ikke hvis vi selv ikke har sjanse til å følge det opp. Vi gjør heller ikke ting som bryter med vår egen identitet. Våre arrangementer må heller ikke farges for mye av samarbeidspartnere, den kulturelle og sosiale opplevelsen må få ha hovedfokus. Derfor er det viktig at det er vi selv som styrer, og at vi setter oss i en posisjon der vi totalt sett ikke gir fra oss kontrollen rundt arrangementet.

Festivaler har her flere fortrinn fremfor klubber, ved at de har anledning til å ta unna og skape rom for langt flere samarbeidspartnere. Her er det også viktig med god magefølelse på hvor mye vi skal kjøre på med, for ikke å skygge for natur, idealisme og sjela i festivalen. Det er langt fra sikkert alle bryr seg like mye om sirkuset rundt.

En anledning hvor det er mulighet til å gjøre skikkelig skivebom er der hvor vi tillater sponsorers VIP-opplegg som del av ens hovedarrangement. Her skal vi være ekstremt forsiktig i forhold til å bidra til at det skapes 1.- og 2.-rangs publikummere. Vårt betalende kjernepublikum må ikke føle seg mistilpass! Det fremstår i mange tilfeller som en mye bedre ide å lage eksklusive sponsorhappenings utenom hovedarenaen, hvor de kan innrette seg som de ønsker. Fra et utall andre arrangementer har vi hørt om sponsorer som ødelegger konserter med babling. Selv om ansvar for dette går begge veier, er det vårt aller helligste publikum vi ødelegger for, og dermed oss selv.

Elektronikafestivalen Numusic i Stavanger har sin årlige festival, sin Nuart-utstilling, de har Nuproductions, Nuarena, Numedia. Tidligere har de har hatt Nuliterature, Nuphilosopy, Nufood og eget skateboard via Nushit. Strategien er åpenbart å forsterke alle egne prosjekter med sine egne prosjekter. Metoden holder også NU-navnet varmt gjennom større deler av året.

Det kan være et tips å ta med seg at samarbeid med humanitære og miljøorganisasjoner krever god planlegging, og at det ikke er vits å samarbeide for samarbeidets skyld ved f.eks. bare å dele ut flyere og samle underskrifter. Et snaut opplegg fra samarbeidspartnere vil i slike tilfeller virke mot vår egen visjon om å fremstå litt smarte. En dårlig oppfølging fra vår side vil på samme måte være vår egen bjørnetjeneste.

Sikkerhetsgevinst ved sterk tilknytning

Er du stolt av det du er med på, passer du bedre på det. Er opplevelsene satt inn i gode rammer, vil derfor flere verne om den unike opplevelsen. Og hvis vi da hevder at tilført identitet forsterker totalopplevelsen, så snakker vi også om en sikkerhetsgevinst. Et stolt og fornøyd publikum vil rett og slett oppføre seg bedre mot hverandrre. Det er kanskje lettere å forklare motsatt; på et arrangement som ikke funker vil det være lettere for publikum å gi f… Hva kan skje når vi sender 1000 skuffede mennesker ut i natta? Og hvordan er arrangørfølelsen hvis dere ikke har bidratt max til at dette skulle unngås?

Andre irritasjonsmomenter som køer, hygieniske forhold, smak på mat eller gribbete priser, er slikt alle vi arrangører er kjent med at vi må unngå. Ved f.eks. at flere av disse områdene er en del av vår identitet og det vi ønsker å være tydelige på, kan flere slike utfordringer bli prioritert og løst på tidlig tidspunkt, og på en gjennomtenkt måte.

Vi kan også anta at publikum legger merke til at de blir verdsatt gjennom at vi har gjort det hyggelig med deko og at vi har strukket oss langt med praktisk tilrettelegging. Kanskje de til og med føler den omsorgen og omtanken som ligger bak, og gir oss tilbakebetaling i anstendig oppførsel? Uten å ha forskningsdokumentasjon på saken, ser det vitterlig ut som om publikum oppfører seg meget bedre mot hverandre og oss som arrangører hvis vi selv har klart å gjennomføre et godt arrangement.

- Omdømmehåndtering og merkevarebygging

Et sentralt mål er å kunne bruke vår identitet til å forsterke posisjonen overfor publikum, media og samarbeidspartnere. Siden vår identitet reflekterer andres oppfatning av oss, er den derfor et viktig hjelpemiddel både i forhold til omdømmehåndtering og merkevarebygging.

Bygdalarm sminket 50 lokale unger med Kizz og Alice Cooper look. God identitetsbygging, herlig rekrutteringsstrategi, sjarmerende synliggjøring og bred bygdeinvolvering.

Omdømme er symbolsk kapital i form av ry, aktelse og ære. Omdømmehåndtering er å kontinuerlig bearbeide og pleie vårt etablerte rykte og posisjon. Det er ofte knyttet til vår håndtering av media, ved at vi er forberedte og tydelige når det skjer noe.

Merkevarebygging er et mer offensivt strategisk grep for å forsøke å tilføre en verdi til oppfatningen av oss som arrangør og arrangementene våre. Merkevarebyggingen vil ha bred orientering, både mot publikum, media og samarbeidspartnere. Vi vil at alle disse skal kjenne til våre sterke sider, vår merverdi. Merkevarebygging er altså mer langsiktig enn det vi normalt tenker med omdømmehåndtering. Det må heller ikke forveksles med vår daglige markedsføring og profilering av vårt navn og våre konserter.

Når vi jobber med merkevarebygging må vi som basis ha et ganske klart bilde av hvem vi er, og at vi har klart å finne noe vi kan anse som våre sterke sider. Kanskje er vi populære i lokalmedia, kanskje har vi en sterk posisjon i kommunen, eller at vi er kjent for å ha gode konserter og dermed nyter høy tillit fra publikum og artister. Det er disse sterke sidene vi skal utnytte til vår fordel, og øke den positive oppfatningen av oss. Merkevarebygging inkluderer altså å orientere og oppdatere seg i forhold til omverdens bilde av og holdninger om oss.

Merkevarebygging handler også om å skape forventinger. Og er det noe vi konsertarrangører er gode på så er det nettopp det. Ja, attpåtil oppfyller vi både drømmer og forventninger ved jevne mellomrom! Slikt er det ikke mange andre samfunnsaktører som kan matche. Når vi nå tidligere i boken har sett på hele bredden i de muligheter vi har til å skape og forsterke forventinger, forstår vi arrangørers enorme merkevarepotensial.

Hulen feirer sitt 40. år i 2009. Like lenge har Hulen vært en av de viktigste konsertscenene i landet. Vi ville se om vi kunne finne ut litt om på hvilken måte den ærverdige historien preger dagens Hulen, og hvordan det historiske suset sitter i veggene.

Vi har tatt en prat med tre av de sentrale jentene fra Hulen gjennom de siste 10-15 år; (f.v.) Frøydis Moberg, Heidi Hetland og Ingvild Husum Heggenes. Det viser seg at det er mye lidenskap, og at Hulen har satt varige spor hos alle. «Vi har alle en lik forståelse av «Hulenånda», men den er litt vanskelig å formulere. Den inneholder i hvert fall store doser stolthet, en enorm felleskapsfølelse, mye lidenskap og mange felles opp- og nedturer. Og det er vel egentlig slikt som gir livet mening. Hulen er for oss noe sterkt, noe som vi alle har følt på kroppen».

Frøydis var mest aktiv for nærmere ti år siden, og har fått anledning til å bli kjent med mange av de som formet Hulen i den tidlige fasen. «Det er ganske utrolig, men de er like stolte av dette 20 år etterpå. Den tilstand man er i med slikt voldsomt engasjement, når Hulen tar over livet for en periode, slik opplever man kanskje aldri igjen». Ingvild påpeker at hun sikkert aldri kommer til å ofre like mye for noen fremtidig arbeidsgiver, slik hun gjorde frivillig og med glede for Hulen. «Jeg føler meg faktisk ganske privilegert som har opplevd å lede Hulen», sier hun.
Hulen er demokratisk oppbygd, med allmøte som velger representantskap, som igjen velger styre, hvor styret igjen har ansvar for den daglige driften med bl.a. koordinering av de 120 frivillige. Internt mener de at strukturen er oversiktlig og funksjonell, selv om det fra utsiden ser ut som om det er litt mange ansvarlige. «Vi har bevisst valgt å skape rom for lederne våre. De skal ha tid til å snakke med og gjøre medarbeiderne trygge, og dermed ha en sosial og åpen lederstil. Det er mye kunnskap som skal formidles til stadig nye frivillige, så det må tas litt sakte» sier Ingvild. Like fullt innrømmer de alle å ha blitt kastet inn som konsertansvarlige altfor fort, og på den måten bekrefter de alle unntaksregelen.

«Hulen er velutviklet med hensyn til instrukser for de forskjellige arbeidsoppgavene, så det er ganske lett å bli med hvis man har lyst» sier Heidi. Men også instruksene må revideres med jevne mellomrom, og for eksempel ved den økonomiske krisen rundt 1998 ble det meste av slikt snudd på. De hevder videre å ha blitt gode på kommunikasjon med sine frivillige nå, først og fremst via mail og sms. Frøydis legger til at det skal være enkelt å melde tilbake, og at de på de ganske hyppige og sosiale internmøtene klarer å rydde opp i det aller meste.

Hulen går i bølger. Noen perioder er identiteten ekstra sterk, og det resulterer at Hulen får god tilgang på frivillige ildsjeler. I det siste har det imidlertid vært mye utskiftninger. Mye av kreftene går da til internopplæring og for lite til utvikling av Hulens særpreg. Men de vet av 40 års erfaring at det snart vil snu igjen.

Læringsaspektet har de ikke helt klart å sette i system enda, hvilket de alle skulle ønsket. På den måte kunne Hulen-livet også passet bedre med kvalitetsreformen. De hevder det er ganske lett å få ansvarsoppgaver om man er aktiv, og slik får mange av de frivillige mye realkompetanse. Alle tre påpeker at Hulen-kunnskapen deres er en sentral ballast i forhold til hva de selv mener å kunne her i livet.

De er likevel spesielt stolte av å være med å bidra til at så mange folk har fått blomstre og vært med på ting som er større enn dem selv. Ingvild påpeker imidlertid at det går en grense for hva de kan håndtere av sosial integrering. «Når Hulen blir så viktig for noen, og for noen blir Hulen nærmest ens viktigste base i livet, da har vi stort ansvar! Det er ikke lett å være 21 år og skulle klare å vurdere slikt. Så enormt modne er vi tross alt ikke» sier hun.

«Hulen er nok en slags første kjærlighet for mange, og den blir man jo aldri ferdig med. Og når det kommer nye studenter eller besøkende hit til Bergen, da gleder vi oss uhemmet til å vise fram plassen vår. Så stolte er vi! Og så finner veldig mange av oss venner for livet på Hulen, og da har man jo også med seg Hulen resten av livet». Jentene sloss om ordet, og man ser fort gleden ved formidlingen av det gode Hulen-livet.

Det er tydelig at 40 år med Hulen har satt sine spor, både med respekt for historien og for oppdraget om videreføring. Se ikke bort fra at det blir 40 til.

Identitet påvirker samarbeidsklima og samhandlingen innad i arrangørorganisasjonen vår. Kort sagt så innretter vi vår organisasjonskultur etter hvem vi vil være. Ved å ha utfordret våre fire identitetstyper har vi avklart sentrale premisser i forhold utvikling av våre interne normer, verdier og virkelighetsoppfattninger. Disse er med og avgjør hvordan vi løser våre arbeidsoppgaver.

Organisasjonskultur handler om hvordan ting gjøres hos oss. Det inneholder både ting vi er bevisste på at vi gjør, og ting som vi ikke en gang registrerer at vi gjør, fordi vi alltid har gjort det slik. Organisasjonskulturen vår beskriver dermed noen av våre særegne trekk, noe som skiller oss fra andre organisasjoner. I tillegg til vår identitet vil organisasjonskulturen bli påvirket av den ressurs-, program- og arenasituasjonen vi har.

At organisasjonskulturen er så grunnfestet at vi ikke nødvendigvis registrerer den, innebærer at de endringer vi vil gjøre i og rundt organisasjon vår, det nye vi vil finne på, ikke må bryte med våre dominerende verdier og meninger. Nye initiativer må finne sin naturlige plass, ellers kan det bli stor forvirring.
Organisasjonskulturen synliggjøres tydeligst gjennom hvordan vi håndterer forskjellige oppgaver i det daglige. Om vi ser på de følgende elementene vil vi kunne danne oss et bilde av organisasjonskulturen vår:

• Lederstil
• Kommunikasjon
• Læringsprosesser
• Rekrutteringsstrategier
• Belønningsmodeller

Lederstil er avgjørende for om vi får til den gode kjemien i vår organisasjon. Den setter sitt preg på hvilke mål vi setter, hvordan vi kommuniserer, og hvordan vi tar våre beslutninger. Kommunikasjon handler om hvordan vi snakker sammen internt og hvordan vi sprer informasjon. Læringsaspektet knytter seg til hvilken grad vi evner å ha åpne diskusjoner, og ha tid og rom til kontinuerlig å stille spørsmål ved hvordan vi gjør ting.
Rekrutteringsstrategier handler i stor grad om vi evner å ta nye medarbeidere på alvor, og at vi har et system for å bygge dem opp. Og til sist belønningssystemet handler om at alle deltakere må få en eller annen form for belønning for innsatsen, enten det er lønn, nettverk, ny kompetanse eller nye venner.

En i utgangspunktet sterk og velutviklet identitet med klare holdninger vil gi positiv effekt. Det gjelder både i forhold til trygghet og stabilitet i organisasjonen vår, og ved at vi skaper oss et godt grunnlag for kontinuerlig fornyelse.

Foto: Morgan Flament

Kari Skippervold er ansvarlig for kultur & atmosfære på Hovefestivalen. Det innebærer det utenom-musikalske innhold og form og farge på området. Ansvarsoppgaver er blant annet film, scenekunst, litteratur, kunst og installasjoner, og den delen av handelen som bidrar til å skape atmosfære. Hun er dermed en av dem som har stort ansvar for hvordan publikumsopplevelsen blir. Vi prøvde å komme til kjernen i denne jobben.

Foto: Morgan Flament

«Før den første festivalen i 2007 hadde vi flere grundige verdidebatter for å få på plass et tankesett eller en verdiplattform som skulle kjennetegne Hovefestivalen. Siden vi etterstreber å være svært tydelige i våre holdninger, er verdiplattformen vår noe som forplikter alle i organisasjonen. Den definerer grunnlaget for våre kreative prosesser».

Dermed er det mange parallelle løp. «Kunst, kunstnere, filmer og litteratur velges ut fra hva som kan forsterke festivalopplevelsen, ikke nødvendigvis ut fra hva som er politisk eller akademisk korrekt» forteller Kari. «Jeg følger prosessene, og veileder de forskjellige ansvarlige. Om de er på feil vei peiler jeg de tilbake til en Hove-vei. Det er viktig for meg at gruppelederne ikke føler jeg overstyrer dem eller detaljstyrer». Og siden hun i stor grad lar de enkelte gruppelederne innenfor hvert enkelt felt ta avgjørelser i forhold til hva som skal bookes, er det viktig at man i forkant er enig i hva Hove står for, altså hvilke verdier som kulturprogrammet skal gjenspeile.

Vedrørende å finne fram til kunst og kunstnere som kan forsterke opplevelsen mener hun det viktigste er å være på jakt og lete hele tiden, og snakke med og invitere til dialog med alle mulige folk. Siden de har et bredt kulturprogram er dette en svær jobb. Kari brukte også mye tid på å lese seg opp på det historiske Hove-området, for å bevisstgjøre seg hvilke muligheter de faktisk besitter. At Norges første potet påstås å ha blitt dyrket på Hove er en slik unik historie som vil bli forsterket og godt brukt i framtiden.

Foto: Morgan Flament

«Når det gjelder det visuelle skiller vi mellom måten vi markedsfører festivalen på i forkant, og hvordan festivalen utsmykkes og oppleves når man først er der. Det er flere forskjellige grunner til dette, men det viktigste er at vi på grunn av miljømessige hensyn ikke kan forsvare å bytte ut all dekoen på området bare fordi vi har laget en ny visuell profil på plakaten. Gjennom weben og plakatene bygger vi opp noen forventninger om hva festivalen kommer til å handle om. Vi håper jo at noen av disse forventningene innfris, samtidig tenker vi på festivalområdet som noe som skal skille seg fra alt publikum kjenner fra utsiden. Vi prater ofte om Hove som «et magisk univers». Det er dette magiske universet vi prøver å bygge opp på innsiden av festivalportene».

Kari påpeker at det er naturlig at de kreative prosessene, både i forholdt til områdeutsmykking og sideprogram, har avvikende rytme fra de andre arbeidsgrupper. Hun etterstreber at kunstnerne og samarbeidspartnere skal komme inn så tidlig som mulig i prosessen, og ikke langt uti der alle premisser er vedtatte. En sentral oppgave for henne er altså å balansere håndteringen av de fastsatte verdiene og hennes egen framdriftsplan, med den friheten som kunstnerne trenger slik at kreativiteten ikke overstyres. Hun sikrer seg ved tett oppfølging av kunstnerne og ved å legge forholdene godt til rette for at de skal kunne utføre akkurat det de har blitt enige om.

Foto: Morgan Flament

Kari sier hun er stolt av å være en del av en festival som har satset på totalopplevelsen og ikke bare musikken: «Hele organisasjonen har et engasjement som strekker seg langt utover det musikalske. Samtidig er det klart at man kan ha forskjellige oppfatninger om hva som skal prioriteres. For meg blir det viktigste at publikum sitter igjen med en totalopplevelse, at de enkelte feltene jobber sammen om å skape en helhet som er større enn hvert enkelt program».

Samarbeidspartnerne og sponsorene til Hove er også med på å skape denne helheten. En del av Karis oppgave er å være med på idéutviklingen rundt hvordan samarbeidspartnerne skal være til stede på festivalområdet. Hovefestivalen mener at sponsorene får mest igjen ved å være med på å bygge opp rundt helhetsopplevelsen. «Vi vil at Hove skal bære preg av at det er en vennegjeng som lager festivalen. Sponsorene er en del av denne utvidede vennegjengen. De bidrar med det de er best på, innenfor rammene til verdigrunnlaget vårt. Min jobb er i denne sammenhengen å være med på å utvikle løsninger som både publikum og samarbeidspartnere er tjent med».

En arrangørorganisasjon vil altså måtte håndtere alt fra strategisk til praktisk identitetsutvikling. Innad i organisasjonen vår finner vi flere nivåer som hver løser sin del av dette. Selv om dette varierer med organisasjonens størrelse, kan vi illustrere dette slik:

• Styret, eventuelt støttet av en daglig ledelse, har ansvar for de store linjene. De er tidlig inne i prosessen hvor de lager visjon og formulerer mål og verdier. Både evalueringer og gjennomførte strategiprosesser er sentrale grunnlag for deres vedtak.

• Gruppeledere er det første operative nivå vi kommer til. Gruppelederne er aktive i den kreative prosessen og utvikler og koordinerer detaljer i identitetsbyggingen. Hos gruppelederne delegeres oppgaver, både til interne medarbeidere og til eksterne samarbeidspartnere. Siden identitet ofte ikke er et enhetlig ansvarsområde, vil vi f.eks finne identitetsrelaterte oppgaver både hos de som har ansvar for område og arena, personal, kommunikasjon og program. En enhetlig identitetsledelse er avhengig av samspill mellom disse.

• Arbeidsledere er underlagt gruppelederne, og de bidrar til å styre avviklingen. Her er den kreative tiden redusert og handlingsrommet betydelig mindre. Nå er det konkrete, tidfestede oppgaver som skal løses, og vi skal evne å formidle vårt prosjekt tydelig. Visst må vi finne kreative praktiske løsninger, men de store linjene er det normalt både for sent og for upraktisk å endre på dette nivået.

• Frivillige er her en slags samlebetegnelse på de som til sist bidrar konkret til å få ting gjort, om det er plakatopphenging, dekorering, rigging, vertskapsroller, osv. Her handler det om å ha en presis produksjonsplan slik at vi får gjennomført alle våre visjoner.

Det er et svært interessant punkt å se at friheten og muligheten for innspill er størst tidlig i prosjektet (på styre- og gruppeledernivå). Dette er kanskje før de som har mest interessante innspill på hvordan ting bør gjøres er koblet på i det hele tatt! De frivillige har eksempelvis ofte stor erfaring fra felten, og har gjerne vært med og gjennomført aktivitetene tidligere. Å ta hensyn til deres vurderinger må vi derfor selvsagt forsøke å få til. Ser vi dette i forhold til frivilligmotivasjon ser vi også der utfordringer. Frivillige motiveres gjerne via læring. De kreative, inspirerende og lærende prosessene ser vi imidlertid at i stor grad kan være avsluttet før de frivillige kobler seg på. Identitetsledere må derfor forsøke å tidvis bryte med de vanlige framdriftsprosessene, for å sikre en åpenhet for at smarte aktører gis innpass utover ellers fastsatte tidsfrister.

Vi anbefaler her alle å ta en titt i Norsk Rockforbunds Frivilligbok: «There’s Gonna Be Some Rockin».

Enhver organisasjon er avhengig av at oppgavene på alle de nevnte nivåer løses. Og det er sikkert flere som ler høyt, fordi i de små klubbene vil håndtering av disse fire nivåene gjerne utføres av en og samme person. Like fullt er det viktig å kjenne rollenes karakteristika, og vite at det er en tid for alt.

Øyaledelsen anno 2008 (Foto © Charlotte Wiig)

Med identitetsledelse mener vi selve håndteringen av identitetsbyggingen. Slike prosesser må ledes med kløkt, og gjerne på en litt rausere måte enn andre prosesser. Det er tross alt kreative prosesser vi skal lede, med begrensede muligheter for å lage klare mål, begrensede muligheter for å skape et enhetlig språk å forklare seg med, og det er en sårbar gjennomføringsfase med til dels åpne sluttpunkt. Like fullt er det en inspirerende oppgave!

Identitetsledelse vil variere mellom de forskjellige identitetsområdene, og også innenfor hvert enkelt av dem. At vi skal få bookingansvarlig til å booke fem band er greit. At hun skal booke fem gode band er håndterlig. Men at hun skal booke fem grensesprengende band vil avhenge av øynene som ser, og vi lander fort i diskusjon om hvordan dette skal fortolkes og løses. Det vil være omtrent likt når vi vil avgjøre hvordan vi skal bygge vår stedsidentitet, hvordan vi velger å rigge konsertområdet og hvordan vi velger å bygge opp vår verdiplattform. Alt må diskuteres og vurderes i forhold til hvem vi er og vil være.

Identitetsutvikling kjennetegnes som vi har sett i mange sammenhenger ved å være kreativt orientert, det handler om å finne smarte løsninger. Siden kreativt arbeid både er en prosess og en holdningsutvikling, bør det ikke gis for strenge rammer for framdrift. De gode ideene finner vi like sannsynlig ved å gå noen omveier, ved å åpne opp for nyttige tilfeldigheter.
På samme måte som kreativitet avler originalitet og identitet, så kan vi aldri være sikre på resultatet. Eksempler her kan være dekorative konsepter eller sideprogram, som man antok at ville slå godt an, men som ikke gjorde det. Noen ganger bryter vi sikkert også med hva vi selv forsøker på å være. Her er det bare en anbefaling: kjør på; ikke vær redd for slikt! Slik beholder dere kreativitet og energi i organisasjonen. Men sørg for at dere lærer noe til neste gang.

Identitetsledelse er særskilt nødvendig når vi er i ferd med å få et negativt rykte på oss. Da må man som leder være i stand til å ta tak, og bringe organisasjonen i posisjon for å motvirke disse negative prosessene. Her ser vi nok en gang fordelen av å være tydelig og å ha avklarte forhold internt. Graden av alvor i saken avgjør vi så om vi går ut med motargumenter, eventuelt at vi følger opp med prosjekter som viser vårt sanne og positive ansikt.

Noen arrangører velger bevisst å ta i bruk stadig nye arenaer, mens andre forsøker å maksimere mulighetene der man er. Her finner vi hele spennet. Fra å bygge opp svære nye tilleggsscener ute på holmer og søppelfyllinger, slik som nesten har blitt Canal Street sitt varemerke, til at vi finner en ledig krok på området eller i konsertlokalet og gir det en scenerolle. Noen av oss har vært både på pønkekonsert på handikapdassen, sett opptredener på melkeramper og i lavvoer, og vi har sett opptredener uten scene i det hele tatt.

For noen nye arenaer vil sjarm og innhold være vel så viktig som akustikk og andre tekniske forhold. Ved andre tilfeller vil det ikke være naturlig å senke det tekniske nivået, og vi må kjøre en full produksjon. Dette er ressurskrevende, men for noen arrangører er dette en foretrukket måte å gjøre ting på. Intensjonen er stadig å gi nye opplevelser for publikum.

Det er også verdt å notere seg at det kan være en publikumsbyggende effekt å bruke andres faste arenaer. Om vi flytter ett av våre arrangement til et studentsted, får vi vist oss fram og gjort oss fortrolige også med dette publikummet.

Noen ganger må vi tenke litt annerledes om vi skal gjøre arrangementene til unike opplevelser. Vi har snakket med For*Your*Eyes*Truly som kan mye om slikt, i hvert fall om den siste finishen.

Tone Emblemsvåg jobber med det visuelle konseptkollektivet For*Your*Eyes* Truly, og tar oppdrag som scenograf, som dekoratør og som VJ. Det lille firmaet hun driver sammen med Ernst Føyn har etter hvert frisket opp mange arrangementer. «Jeg er opptatt av alt som rører seg, og er musikkelsker. Det begynte vel egentlig for flere år siden med at DJ Sunshine lurte på om jeg kunne finne på noe deko på klubbkvelden hennes. Vi laget derfor et VJ-opplegg der vi mikset bilder på direkten, med lysbilder, film og noe animasjon. Siden har det ballet på seg,» sier hun.

Hun forteller at prosjektene naturlig nok blir veldig forskjellige. Det gjelder både i forhold til hvilke ressurser arrangørene besitter og ikke minst i forhold til hvor langt arrangørene har tenkt selv. Noen ganger er det bare en logo og ikke noe mer. «For eksempel til Nordic Music Week hadde vi en logo og et tema; vi skulle lage en norsk klubb. Etter en del grubling lagde vi en del globuser med kun Norgeskartet. Disse var dekoelementer i lokalet. I tillegg lagde vi noen projiseringer bl.a. med skyggebilder, hvor vi hadde fritthengende figurer og norgeskart. Slik var det ikke så mye som skulle til på den lille klubben, og det ble ganske fint. Andre ganger når vi har hatt store budsjetter, så har vi kunnet gå ut og filme nytt råmateriale og lage animasjoner innefor tema og så mikse dette live under show. Da blir det originalt og tøft!» sier Tone.

Hun mener at de norske arrangørene har litt å gå på i forhold til dekor og scenografi. «Det å jobbe for å få til det lille ekstra, det er verdt innsatsen. Har man en del frivilligetimer tilgjengelig er det utrolig hva man kan få til. Oftest så er det ikke noen stor materialkostnad i hvert fall. Og man blir jo glad av de små overraskelsene. Da kan man plutselig ha fått seg et deilig publikum som bare flirer» sier hun. «Det er flott hvis man klarer å tenke gjennom hva man vil kommunisere, og slik kan finne en gøy måte å utfordre eksterne som oss, men også de dere bruker av interne folk til slikt. Det er bare å tenke helhet, tørre å vise seg fram, og la publikum få ta inn».

Selv har hun oftest jobbet frivillig i sine prosjekter. Der har hun merket at faget hennes ikke alltid har vært like akseptert, og at hun ikke alltid har blitt behandlet med samme respekt som de andre kunstnerne i arrangementet. Der har arrangørene noe å huske på; at alle som bidrar er like viktige. I tillegg har hun noen ganger opplevd at dialogen med lysfolka har vært problematisk, og forsøker nå alltid å avklare ting på forhånd.

Et drømmeopplegg for dem er som alltid å få lage noe fra bunnen, for aktører som tør ta den litt ut. Og hun mener bestemt at det er best om man er med helt fra begynnelsen av, og skaper linken fra logo, plakat, via merchandise og inn i utsmykkingen på konsertarenaen.