Stedsidentitet

Stedsidentitet

En av arrangørenes beste kilder til identitetsutforming er å ta tak i arrangørstedets historie og forestillinger om dette. Hver landsdel og hver kommune har sine lokale kjennetegn. Bare tenk på bergensere og nordlendinger, vi får straks noen bilder i hodene våre. Slike ikke-kopierbare elementer bør vi elegant passe inn i våre arrangementer.

Når vi kommer til ett nytt sted er vi interessert i å sjekke ut de lokale særtrekkene. Det er ikke sikkert vi vil spise smalahåve, men vil i hvert fall gjerne se det for å kunne fortelle historien. Disse historiene er heller ikke kopierbare.

Lokalkunnskap?
Hvordan vil dere beskrive arrangørstedet deres? Hvilke kjennetegn finner dere? Klarer dere å formulere disse særtrekkene? Kan dere backe opp å forsterke noen av disse på en god måte? Kan dere bidra til at negative bilder / feiloppfatninger fjernes?

Fra undersøkelser vet vi også at det meste av publikum er lokalt. De har en stor evne til å forstå våre fortolkninger av stedets karakteristika. De er faktisk selve ekspertene på dette, og vi kunne forstå våre fortolkninger av de lokale kodene (forhåpentligvis) med et smil om munnen. Samtidig vil de være de mest kritiske om vi ikke treffer med vår ammunisjon, enten det er en ufin samfunnskommentar, et tomt slogan, halvfabrikata av lokal mat eller mislykket bruk av dialekten. Noen vil f.eks kanskje hevde at det var et sjansespill av to Oslogutter å dra til Karlsøyafestivalen og døpe festivalavisa de lagde «Geitehælvete». Geiter har vært livsgrunnlaget for den lille øya i Nord-Troms gjennom generasjoner.

Foto © Per Leikanger

På Norsk Rockforbunds årlige seminar for festivalene i 2008 ble det arrangert et gruppearbeid om risikoanalyse. De lune folka fra Bygdalarm laget der et fint opplegg for hvordan unngå brann i hesjer. De gjerder nemlig inne en del av festivalområdet med opphengt tørket høy. Overføringsverdi? Nesten ikke. Bevis på at det lokale kan være genialt? Definitivt.Tipset er å bruke lokale kjennetegn og elementer for det det er verdt. For en utenforstående kan dette være nytt og eksotisk, for lokalbefolkningen noe å være stolte av.

Lokalkunnskap er altså på mange måter den geniale kilden til identifisering. Stedsidentitet kan utnyttes innenfor alle arrangørens kommunikative elementer; som i egenomtale, artistvalg, design, deko, arenautforming, osv. Et av mange gode eksempel på dette kan være Buktafestivalen i Tromsøs dekorative fiskehjeller på festivalområdet, og medieomtalen de oppnådde ved at rockelegenden Patti Smith mer enn gjerne sa seg villig til å smake på det lokale hvalkjøttet. Raumarock presenterte Gothminister direkte på storskjerm fra fjellet Romsdalshorn, 1550 meter rett opp fra festivalområdet. Et slikt prosjekt ga selvsagt mye medieomtale, og var også en unik opplevelse for de som tok klatreturen eller helikopteret opp.

For å få til den gode anvendelsen av lokalsamfunnsdimensjonen, er det viktig at vi både interesserer oss for og virkelig forsøker å forstå de gjeldende oppfatninger. Dette fordi vi er avhengig av å komme helt til kjernen, for å beholde troverdighet i en videre prosess som lokal identitetsutfordrer. Vanligvis vil vi måtte famle fram håndterlige beskrivelser. Her gjelder det å snakke med høy og lav, lese historien, kontakte kunstnere, gruble og snu på ting. Plutselig ser vi en god måte å formidle dette på, åpenbaringen kommer, og da legges opplegget omtrent av seg selv. Vi må altså ha åpne prosesser som gir rom for kreativitet. Kjennetegn / elementer som vi kan foredle finner vi mange plasser, blant annet disse:

• i lokalhistorien

• i lokalt lynne

• fysisk ift. fjell og fjorder

• fysisk ift. i bygg og gater

• i næringsprofil

• i lokale kulturaktørers arbeid

• fra lokale kjendiser og originaler

• fra ens kortreiste mat

• fra ens herlige dialekt

Hoves-festivalens båt-camp og Periferi-festivalens Ro-In kino er artige eksempler som spiller ball med deres tilknytning til kystkulturen. Andre eksempler på stedsorientert «fenomenidentitet» i arrangementer finner vi hos Målrock, Granittrock og Bygdalarm.