Programidentitet

Programidentitet

Vår tredje identitetskategori er programmet vårt. Her har mange arrangører hovedfokus, og programmet vårt forteller mye om hvem vi er. Dessuten forteller det om hvem vi henvender oss til, og gjør oss i stor grad i stand til å forutse hvilket publikum vi vil møte. Klart definerte sjangerarrangementer, f.eks. blues eller elektronica, gir klare føringer på hvordan arrangementet bør innrettes. Og vi følger klokelig gjeldende koder.

Her er vi midt i bookinggruppens evige utfordringer; å finne de rette artistene. De som passer publikum, arena, lommebok og ukedag. Publikum liker godt å se lokale helter, de liker å oppleve ting som er unike, og av og til liker publikum å oppdage nye ting som de ikke visste om at de likte. Er vi som arrangører flinke med programmeringen klarer vi å bygge tillit fra vårt publikum, slik at de dukker opp kun basert på vårt gode navn og rykte. Da har de forstått og blitt trygge på vår profil; vår musikalske identitet.

Hver sjanger har sine koder som forsterkes når de fleste av publikum er orientert i forhold til dem. Slik kan vi gjerne ha følt litt på at vi er litt utenfor og utrygg om vi ikke er på vår egen musikalske hjemmebane. Det hender at noen synes at biker-bølinger og tattootøffinger på metallfestivaler er litt vel macho og nifse, på samme måte som rødvinsnipping på jazzfestival kanskje heller ikke appellerer akkurat til deg.

Like fullt kan det å sprenge musikalske grenser være nødvendig, og det vil fungere forskjellig alt etter hvilket nivå vi ser det fra. Storåsfestivalen brøt f.eks. noen nasjonale «tabuer» når de booket Ole Ivars i 2007. Profilert danseband på indierock-festival hadde ingen gjort før. Publikum koste seg, både de som så det ironisk, og de som ikke gjorde det.

Flesteparten av oss nordmenn kommer fra mindre steder, og i et lokalsamfunn er ethvert nytt presentert sjangerområde banebrytende og innovativt. I slike tilfeller vet vi lite om publikum blir sjarmert og om de oppfatter at den nye musikken hører hjemme hos oss. Slik høyner vi risikoen ved arrangementet betydelig. Vi må her vurdere hvor langt ut vi kan trekke programutvidelsen. Om vi ikke drar den langt nok, blir det da en flau profilkiller? Og dette er egentlig spørsmål til oss alle; har vi virkelig prøvd offensivt å utvide og fornye vårt program? Har vi vært litt frekkere enn det vårt stampublikum egentlig liker? Som en tommelfingerregel kan vi i hvert fall notere oss at kvalitet aldri går av moten, og at det for publikum er befriende med noe annerledes innimellom.